onsdag 13. oktober 2010

Trine

Trine gikk langsomt bortover gangen med høye, anspente skuldre. Snek seg forsiktig, nesten helt ubemerket, forbi de små gruppene de andre elevene hadde dannet. Stirret med de smaragdgrønne øynene sine ned i bakken som om den var uhyre interessant. Den knoklete hånda tok forsiktig tak i dørhåndtaket, og hun åpnet døra nesten lydløst. Trine smatt inn, krøket den lange ryggen enda mer, og satte kursen mot den bakerste raden av klasserommet. De få blikkene hun fikk gjorde henne varm i toppen. Den porselensaktige huden skiftet fra vinterblek til tomatrød. Trine dro den altfor store boblejakka enda bedre på seg, og begynte å fikle med de senete fingrene samtidig som hun satte seg ned på en stol bakerst i hjørnet. Slik var det alltid. Ingen ble riktig klok på Trine. Hun gjemte seg alltid bak det lange kommunegrå håret og sa aldri et ord.

  

søndag 10. oktober 2010

"Forskjellen på å fortelle og å vise"

B) Salte tårer
Jeg våkner brått av at iskaldt salt vann skyller over meg. Jeg rekker knapt å reagere før en ny bølge slår over meg. Så kommer en til, og så enda en. Hvite, store, skummende bølger. Jeg krøker meg sammen til en liten ball, og ser meg søkende rundt i halvmørket. Hvor er jeg? Hjertet hopper over både to og tre slag, og hårene på kroppen reiser seg under den gjennombløte bomullsgenseren min. Jeg kan ikke skimte annet enn havet. Ikke et eneste menneske, ikke en eneste båt, ikke en gang en annen holme enn den jeg sitter på. Bare noen tomme blå tønner som flyter rundt, og noen nedslipte glasskår - biter, sannsynligvis mange år gamle. Jeg er helt alene, mutters alene! Det går et kaldt gys gjennom kroppen min. Jeg biter meg i leppa for å slutte å hakke tenner, prøver å folde sammen de blårøde hendene mine, men lykkes bare delvis. Frosne tårer renner stille nedover kinnet mitt og blander seg med salt sjø og regndråper. Jeg vrir meg febrilsk om. Spenner hele den gjennomfrosne kroppen min, og tvinner nervøst de skjelvende fingrene mine. Hikstene blir flere og sterkere når det går opp for meg hvor forlatt jeg er. Den kraftige vinden tar tak og blåser inn i meg en følelse jeg aldri før har kjent. Jeg er helt tom, tom for tårer og tom for krefter, hva venter nå?

C) En smakssensasjon
Kelneren kommer gående mot meg med en stor pizza som han balanserer elegant på den høyre hånda.  Duften blir sterkere og sterkere for hvert skritt han tar. Lukten trenger seg inn gjennom neseborene mine, og kroppen åpner seg i forventning. Tanker og bekymringer forsvinner. Det eneste jeg er bevisst er magen som føles usedvanlig tom.  Den skriker etter mat som om jeg ikke har spist på flere uker.  Det er bare meg, magen og pizzaen. Jeg sitter med gaffelen i den ene hånden og kniven i den andre, klar til å gå løs på dette mesterverket. Øynene mine følger nøye med på pizzaen i det den nærmer seg.  Munnen min åpner seg i et lite gap, og jeg sikler som en hund. Hvert sekund føles som en evighet, men endelig setter kelneren fatet foran meg. En stor rund matbit med en utrolig fargekreasjon lyser i mot meg. Deilige, ferske råvarer rett fra ovnen. På noen få sekunder er både en og to biter godt plantet nede i magen min. Mmmmmm. Smaksløkene hopper av glede. Øynene og ørene lukker seg. Smakssansen er alt jeg trenger.  En revolusjon av en pizza. En fortryllende blanding av salt, søtt og sterkt. En smaksbombe fra himmelen med oregano.  For hver bit jeg tar føler jeg meg mer og mer hel. Det er som om en bit av meg har manglet, men som nå faller på plass.

onsdag 6. oktober 2010

øyeblikk 2

Øyeblikk 2
Jeg ruslet langsomt nedover Thomas Angells gate. Klokka hadde akkurat passert 18.00, og det begynte å bli mørkt ute. Den kalde høstvinden hadde nok skremt byens innbyggere og turister til å holde seg innendørs. Det var bare en og annen person og se. Tre unge gutter som sjanglet bortover den kronglete gaten med hver sin ølboks i hånda. Noen meter foran dem gikk en høy og mørk mann. Han var ikledd en militærgrønn uniform, som stod godt til den mørke huden. Beinbyggelsen hans var kraftig, og han beveget seg med en selvsikkerhet som var til å beundre. Det så ut som om ingen ting kunne velte ham. Plutselig åpnet en av de unge guttene munnen sin og brølte: "Jævla svarting!". Soldaten skvatt til, og stoppet helt opp. Etter noen lange sekunder snudde han seg forsiktig mot de ufyselige guttene. Blikket til den mørke mannen som hadde vært fylt med selvsikkerhet, ble med ett mer usikkert. De brune øynene hans mistet fokus, og begynnte å lete etter et sted det var trygt å se. I det han møtte blikket mitt kjennte jeg det gå kaldt gjennom kroppen. Tusen tanker raste gjennom hodet. "Skal jeg gripe inn, eller skal jeg bare skynde meg hjem? "