onsdag 13. oktober 2010

Trine

Trine gikk langsomt bortover gangen med høye, anspente skuldre. Snek seg forsiktig, nesten helt ubemerket, forbi de små gruppene de andre elevene hadde dannet. Stirret med de smaragdgrønne øynene sine ned i bakken som om den var uhyre interessant. Den knoklete hånda tok forsiktig tak i dørhåndtaket, og hun åpnet døra nesten lydløst. Trine smatt inn, krøket den lange ryggen enda mer, og satte kursen mot den bakerste raden av klasserommet. De få blikkene hun fikk gjorde henne varm i toppen. Den porselensaktige huden skiftet fra vinterblek til tomatrød. Trine dro den altfor store boblejakka enda bedre på seg, og begynte å fikle med de senete fingrene samtidig som hun satte seg ned på en stol bakerst i hjørnet. Slik var det alltid. Ingen ble riktig klok på Trine. Hun gjemte seg alltid bak det lange kommunegrå håret og sa aldri et ord.

  

1 kommentar:

  1. Gjennom å VISE hvordan Trine går bortover gangen, tar tak i dørhåndtaket og plasserer seg bakerst i rommet, får du sagt mye om henne som person, Marie. Dette blir supplert med at du lar oss få litt kjennskap til hennes indre liv ("varm im toppen"). Fint! :-)Denne konkrete beskrivelsen gjør at jeg bedre forstår det du skriver til slutt - "Ingen ble riktig klok på Trine." Hold fast ved "vise-teknikken" ved framtidige personkarakteristikker i noveller, Marie! Du KAN skrive! :-)

    SvarSlett